Camillas norsk fagblogg: Dorothe Engelbregtsdotter

Dorothe ble født i Bergen den 16. januar 1634, og hun ble den første kjente kvinnelige forfatteren i Norge, og den første som klarte å leve av å skrive, og hun regnes også som Norges fremste barokkdikter. Faren hennes, Engelbregt Jørgenssøn var rektor og sogneprest ved domkirken. Moren hennes het Anna Wrangel.

Hun vokste opp i et overklassemiljø med teoretisk undervisning, og hun tok til seg kunnskap og impulser på mange forskjellige områder, men hun fikk ingen formell utdanning.

Hun ble priset og hedret for sin dikterkunst, og Ludvig Holberg skal ha sagt ”den største Poetinde, som de Nordiske Riger have haft” om henne.

I 1647 reiste hun til København, hvor det var et aktivt litterært miljø. Hun skal ha oppholdt seg der i tre år. Mange tvilte på at en kvinne kunne skrive så bra som det hun gjorde, og de trodde at det var hennes mann, Ambrosius Hardenbeck, som skrev for henne. De giftet seg for øvrig den 24. oktober 1656. Han var konrektor, kapellan og senere sogneprest.

Dorothe og Ambrosius fikk ni barn. Sju av disse barna var allerede døde da hun ga ut sin første samling av åndelige salmer i 1678 (Siælens Sang-Offer). Dette regnes som hennes største verk og har blitt trynnet i 24 opplag.

I 1684 døde Ambrosius, og mens hun sørget over hans død, skrev hun diktsyklusen Taare-Offer. Men det skulle skje flere dødsfall i familien hennes. Det yngste av de to gjenværende barna døde under krigen i Tyrkia, og det eldste flyttet til utlandet, og hun mistet all kontakt med ham.

Huset hennes brant til grunne i den store brannen i Bergen i 1702, og da Kong Fredrik IV kom til Bergen ga hun ham et dikt med en bønn om hjelp til å skaffe et nytt hus. Det hjalp ikke, så hun sendte et brev til øvrigheten i Bergen der hun forklarte sin vanskelige situasjon. I 1712 kunne hun endelig bosette seg i sitt nye hus, som hun hadde fått av bispebrønnen i tillegg til å få skattefritak resten av livet.

Mens Dorothe skrev var verden preget av krig, pestepidemier og elendighet. I diktene vil hun at menneskene skal underkaste seg for den allmektige og straffende guden, og hun skrev enkelt slik at diktene skulle være enkle å huske. Det førte til at det hun skrev ble brukt mye. Hun var også av den tro – som de fleste på denne tiden – at sykdommer og pest var en straff fra Gud.

Hele 82 år gammel døde hun, den 19. februar 1716.

Hennes verker:
Siælens Sang-Offer (1678), Taare-Offer (1685), Om det Evige Liv og Gravskrift.