"Ja visst gör det ont"

av Karin Maria Boye

Camilla Nilsen


Om forfatteren

Karin Maria Boye, født 26. oktober i 1900, død 23. eller 24 april i 1941. I fortvilelse over det umenneskelige i samtiden tok hun sitt eget liv ved å ta en overdose sovepiller.
Hun avla «studentexamen» i 1920 og «folkskollärarinneexamen» 1921. Etter det studerte hun gresk, nordiske språk og litteraturhistorie ved Universitetet i Uppsala. I 1928 avla hun filosofisk embetseksamen ved Stockholms högskola.
I 1927 ble hun medlem i redaksjonen i det svenske tidsskriftet Clarté.

Boye var i en periode gift med Leif Björk, men dette ekteskapet tok slutt i 1933. Etter det sto hun ganske åpent frem som homofil, og levde resten av livet sammen med sin tyske kjæreste Margot Hanel. På denne tiden var homoseksualitet enda forbudt etter svensk lov.

Hun var først og fremst lyriker, men skrev også romaner og essay.
I 1922 debuterte Boye med diktsamlingen Moln. Etter dette fulgte samlingene Gömda land, Härdarna, För trädets skull og, etter hennes død i 1941, De sju dödssynderna och andra dikter. Innholdet i diktene hennes preges av skam, personlighetskamp, pliktfølelse og drift.
Romanen Kallocain fra 1940 er en skrekkvisjon om en framtidig politistat, og er et av de tidligste skandinaviske arbeider innenfor sjangeren dystopi.


Diktet

Hvordan vil du beskrive motivet i dette diktet?

Dette er et naturdikt. Det handler om den tiden når vinter går over i vår og når blomster og trær springer ut. Det handler om vårens nøling fordi at det gjør vondt for trærne å blomstre, og tiden etter at de har blomstret. Gleden de føler når smerten er borte, og de kan hvile seg om sommeren, i full blomst og bare nyte tilværelsen.


Diktet er mer enn et naturdikt. Hva tolker du som temaet i teksten? Grunngi svaret.

Jeg tror temaet er seksualitet og seksuell debut, men det kan også være homofili – hvordan Boye som selv var homofil følte seg. Hvordan det var å være åpenlyst homofil på den tiden, skammen og frykten det ble forbundet med.
Hun sikter til flere forskjellige ting, tror jeg, for det siste verset kan for så vidt vise til selvmord, og hun tok jo sitt eget liv i '41.

Analyse av Peer Gynt

Av Camilla Nilsen og Ørjan Laxaa

Skrevet av Henrik Johan Ibsen. Utgitt 24. februar 1876.

Henrik Ibsen ble født 20. mars 1828 i Skien, og døde 23. mai 1906 i Kristiania. Han var en norsk dramatiker av stor internasjonal betydning. Han er omtalt som det moderne dramaets far, og antas å være den nest mest spilte dramatikeren i verden, etter William Shakespeare. Han er kjent for verker som Peer Gynt, Kejser og Galilæer og Gengangere. Ibsen var ansatt som sceneinstruktør ved Det norske Theater i Bergen fra 1851 til 1857, og som artistisk direktør ved Kristiania norske Theater inntil konkursen i 1862. Fra 1863 og frem til utenlandsreisen sin i 1864 var han konsulent for Christiania Theater.

Handlingsreferat:

Akt en:

Peer Gynt er en løgner og en latsabb. Han lever i øyeblikket, og ingenting får konsekvenser for ham, for på et mystisk vis klarer han alltid å komme seg ut av situasjonene. Grunnet hans løsslupne livsstil har han gått glipp av et giftermål som kunne gjort ham til en anstendig mann. Han bestemmer seg for å oppsøke brylluppet mellom Ingrid (som han kunne ha giftet seg med) og hennes mye mann, et bryllup han ikke er invitert til. I brylluppet treffer han den unge jenta Solveig som han straks forelsker seg i. De danser, men Peer blir straks hentet av brudgommen som har et problem. Bruden har nemlig låst seg inne i et stabbur (bryllupsnerver) og Peer er den eneste som kan prøve å snakke henne til fornuft. Dette ender med at Peer «stjeler» med seg bruden og tar henne med til fjells.

Akt to:

Peer forlater bruden på fjellet og stikker av. Han treffer tre seterjenter som han tar med til en sommerfjøs, han og drikker seg full sammen med dem. Fyllesyk går han seg vill og besvimer. Han drømmer om at han treffer enda et kvinnfolk, en trollprinsesse og datteren til Dorvegubben, en trollkonge som bor på Doverfjell. Peer påstår at han er kongssønn og vil gifte seg med henne. Han blir med henne hjem, og spør Dovregubben om å få datterens hånd. Den skal han få hvis han gir slipp på sin menneskelige form, men Peer nekter. Da påstår Dovergubben at Peer har gjort dattera gravid, og nok en gang prøver han å stikke fra problemene sine. Han blir jagd av småtroll igjennom trange ganger, og når de endelig har fått has på Peer, så roper han på Solveig, og våkner på en seter utenfor et stabbur. Den møter han Solveig og Helga som kommer med mat til ham.

Akt tre:

Peer bygger seg en hytte på fjellet. Solveig kommer traskende opp til ham og sier at hun har gitt opp alt sitt for at de kan være sammen. Plutselig får Peer et gufs fra fortiden og en gammel kvinne med en stygg unge dukker opp. Hun sier at det er Peers unge, og truer med at hvis han ikke tar ungen til seg, så vil hun dukke opp hver gang han er til sammen med Solveig. Peer rømmer fra kvinnen og ungen, og han stikker hjem der finner sin mor på dødsleiet. Peer sitter sammen med henne helt til hun dør, før han pakker sekken og drar til utlandet.

Akt fire:

Peer har blitt forretningsmann i Marokko. Han har blitt rik på umoralske ting, for eksempel slavehandel og salg av religiøse gjenstander. Han har veldig mange høytstående venner som han greier å gjøre sinte, og de brenner båten hans. Så prøver han seg på å stjele dattera til en konge igjen, men denne gangen er det en «ordentlig» kvinne, og ikke et troll. Hun greier å loppe han for penger, og Peer reiser da til Egypt. Der møter han sfinxen og Peer spør han om hvem han er- Sfinxen svarer og Peer skulle bli utnevnt til keiser av dårene for å ha løst sfinxens gåtte-

Akt fem:

Peer er på tur hjem til Norge med båt, og nå har han blitt enda mer urimelig som menneske; han har blitt en gretten gammel gubbe. Båten synker, og Peer er den eneste overlevende. Han kommer hjem, men ingen husker ham, og han blir fortalt om sin egen død i utlandet. Da får han en ekstrem overveldelse av nostalgi, og han begynner å tenke på alt han aldri fikk gjort. Han blir full av anger. Han møter knappestøperen som sier at han har kastet bort livet sitt, og han må støpes om. Han har gjort litt av hvert, så han er ikke tilpasset hverken himmel eller helvete. Peer vil ikke omstøpes, han vil bevise at han har gjort nok til å fortjene en plass i etterlivet. Så han drar ut i verden for å finne bevis på at han har gjort noe lurt med livet sitt, og han møter Dovregubben igjen, som forteller at han egentlig er en jævla stor egoist. Han har rett og slett vært et troll. Så møter han knappestøperen igjen, og han spør om han får lov til å bekjenne sine synder for en prest, og han møter en prest som egentlig er djevelen i forkledning. Peer klarer å lure seg unna djevelen, og stikker til hytta som han bygde etter han ble jagd fra bygda. Der finner han en løk som han straks begynner å skrelle løken, og han finner ut at selv om løk har mange lag, så har den ingen kjerne. (Metafor for menneskets utforming.) Da går det opp for han at alt han har gjort var bortkastet og halvferdig. Han finner ut at kun Solveig kan dømme ham til slutt, og han møter henne på dommens dag og vil at hun skal tilgi ham. Solveig sier at «intet har du syndet min kjæreste gutt» for hun forholder seg til den Peer som skulle ha vært. De finner hverandre på slutten, for i Solveig sine øyne har han ikke gjort noe galt. Historien avsluttes med at knappestøperen venter på ham.

Analysedel:

Komposisjon:

Peer Gynt starter med hvordan hovedpersonen Peer er som person i forhold til de andre personene i bygda. Peer Gynt er delt inn i fem akter. De tre første aktene omhandler ungdomsårene hans, men han blir eldre og eldre i de to siste, og til slutt kommer han hjem som en gammel mann. Handlingen er kronologisk og, intrigene i stykket starter med at Peer stjeler en brud i et bryllup han ikke er invitert til (Som sett over i handlingsreferatet) Etter det baller det på seg med vriene situasjoner for Peer. Slutten i stykket er åpen og leseren/seeren må selv finne ut av om knappestøperen tar Peer med seg eller om han lar ham leve lykkelig sammen med Solveig.

Spenningskurven i stykket går i daler. Den bygger seg opp til det første høydepunktet når Peer Gynt stikker av med bruden. Deretter slakker den litt av, helt til han treffer de tre seterjentene som han drikker seg full med. Den stiger nå han møter Dovregubben og den går gradvis oppover helt til det punktet der Peer blit angrepet av småtroll. Da faller kurven fordi Peer innså at det bare var en drøm. Slik fortsetter kurven opp og ned i gjennom hele historien til klimakset når Peer innser hans svakheter som «medmenneske».

Historiens siste akt står som en stor kontrast mot resten av stykket. I denne akten finner Peer seg selv til slutt og innser at hans tidligere handlinger ikke førte noe godt med seg (Peer blir jo faktisk glemt av sine tidligere bygdenaboer når han returnerer fra utlandet) I de fire første aktene lever Peer slik han vil. Han snur hele tiden kappen etter vinden og han unngår alltid problemene sine, og når han må stå til rette for hans egne ugjerninger på slutten av stykket, så virker han som en skrøpelig og desperat person.

Personer og miljø:

Peer Gynt er satt i en norsk bygd på 1800-tallet. Bygda ligger i et fjellandskap, og man får ut ifra stykket at det er ved foten av Dovrefjell. Det norske landskapet er veldig nasjonalromantisk, med røter i gammelnorske sagn (Peer Gynt er egentlig basert på et sagn), tusser og troll.

Hovedperson:

Peer Gynt

Andre viktige personer:

Åse – Peers mor som febrilsk forsøker å ha nogenlunde kontroll over sin sønn

Solveig – Peers utkårede

Ingrid – Den stjålne bruden

Dovregubben

Knappestøperen

Trekk som blir lagt vekt på:

Peer er kraftig bygd, fin kar. Han er en kvinnebedårer, uten fornuft og rettferdighetssans, og han gir blanke i alt og alle så lenge han får sitt. Han er den eneste virkelig dynamiske personen i historien og den eneste som forandrer seg i løpet av historien. Han er en lystløgner, og en liten dikterspire som dikter opp de villeste historier om hva han er og ikke er. Han har royale fantasier, og han gjøre hva som helst bare han får status av det (han lyver til dovregubbens datter at han er kongssønn, han forfører en kongsdatter i Marokko og han blir utnevnt til dårenes konge i Egypt, en tittel han er takknemlig for selv om det egentlig betyr at han er en stor idiot).

De andre personene i historien er «en-dimensjonale» og gjennomgår ingen forandring igjennom historien. Solveig er fortsatt glad i Peer, trass i hans ugjerninger igjennom historien.

Peer Gynt er et stykke med mange detaljerte sceneanvisninger. De trekker fram personene og stemningen i scenene (eks. Første scene beskrives som «En li med løvtrær nær ved Åses gård. En elv fosser nedover. Et gammelt kvernhus på den annen side. Het sommerdag.»)

Tema og moral:

Moralen i historien er at man ikke skal lyve og «skrøne» seg unna problemene sine, for de vil før eller siden innhente deg. Vanskelige situasjoner oppstår når som helst i livet, og selv om Peer danser rundt problemene til å begynne med (han stikker jo regelrett av til utlandet når han blir konfrontert med at han kanskje har løsunger rundt omkring).

Konklusjon:

Vi tror Ibsen mener med dette stykket at «nordmenn er seg selv nok.» De er egoistiske latsabber som ikke gidder å hjelpe til å løse internasjonale problemer (på den tid), og de har nok med å sitte å dikte og male om hvor fine fossefallene og bjørka er i solnedgang. Men Peer Gynt som karakter er nødvendigvis ikke kun en karikatur på Norge. Det finnes nemlig mennesker verden over som lever slik som Peer gjør, og selv om kritikken av Norge og nasjonalromantikken ikke er veldig relevant i dag, så gir fortsatt stykket en moralsk tankevekker om hva som kan skje hvis du stikker av fra vanskeligheter i hverdagen.

Dorothe Engelbregtsdotter

Dorothe ble født i Bergen den 16. januar 1634, og hun ble den første kjente kvinnelige forfatteren i Norge, og den første som klarte å leve av å skrive, og hun regnes også som Norges fremste barokkdikter. Faren hennes, Engelbregt Jørgenssøn var rektor og sogneprest ved domkirken. Moren hennes het Anna Wrangel.

Hun vokste opp i et overklassemiljø med teoretisk undervisning, og hun tok til seg kunnskap og impulser på mange forskjellige områder, men hun fikk ingen formell utdanning.

Hun ble priset og hedret for sin dikterkunst, og Ludvig Holberg skal ha sagt ”den største Poetinde, som de Nordiske Riger have haft” om henne.

I 1647 reiste hun til København, hvor det var et aktivt litterært miljø. Hun skal ha oppholdt seg der i tre år. Mange tvilte på at en kvinne kunne skrive så bra som det hun gjorde, og de trodde at det var hennes mann, Ambrosius Hardenbeck, som skrev for henne. De giftet seg for øvrig den 24. oktober 1656. Han var konrektor, kapellan og senere sogneprest.

Dorothe og Ambrosius fikk ni barn. Sju av disse barna var allerede døde da hun ga ut sin første samling av åndelige salmer i 1678 (Siælens Sang-Offer). Dette regnes som hennes største verk og har blitt trynnet i 24 opplag.

I 1684 døde Ambrosius, og mens hun sørget over hans død, skrev hun diktsyklusen Taare-Offer. Men det skulle skje flere dødsfall i familien hennes. Det yngste av de to gjenværende barna døde under krigen i Tyrkia, og det eldste flyttet til utlandet, og hun mistet all kontakt med ham.

Huset hennes brant til grunne i den store brannen i Bergen i 1702, og da Kong Fredrik IV kom til Bergen ga hun ham et dikt med en bønn om hjelp til å skaffe et nytt hus. Det hjalp ikke, så hun sendte et brev til øvrigheten i Bergen der hun forklarte sin vanskelige situasjon. I 1712 kunne hun endelig bosette seg i sitt nye hus, som hun hadde fått av bispebrønnen i tillegg til å få skattefritak resten av livet.

Mens Dorothe skrev var verden preget av krig, pestepidemier og elendighet. I diktene vil hun at menneskene skal underkaste seg for den allmektige og straffende guden, og hun skrev enkelt slik at diktene skulle være enkle å huske. Det førte til at det hun skrev ble brukt mye. Hun var også av den tro – som de fleste på denne tiden – at sykdommer og pest var en straff fra Gud.

Hele 82 år gammel døde hun, den 19. februar 1716.


Hennes verker:
Siælens Sang-Offer (1678), Taare-Offer (1685), Om det Evige Liv og Gravskrift.






















Tittelsiden til Taare-Offer























Omslaget til Taare-Offer



















Dorothe Engelbregtsdotter



I tilfelle av rettighetsspørsmål vil jeg tilføye at jeg ikke eier noen av verkene eller bildene som han blitt publisert.

Enda en teit ide fra skolens side.

Ja. Da har vi fått beskjed om å lage en såkalt "fagblogg", og jeg tviler ganske sterkt på at noen skjønner hvorfor. Dette kommer aldri til å taes i bruk, og hvis det gjør det, så resulterer det i at elever skriver av hverandre. Norsk skole på sitt definitivt beste. (Y)